Året er 1975, og tolv år gamle Amir fra Kabul ønsker å vinne den årlige drageturneringen og dermed sin fars anerkjennelse. Amirs venn Hassan lover å hjelpe til. Hassan er tjenerens sønn, og tilhører en mindre ansett folkegruppe. Amir misunner likevel hans naturlige mot, og ikke minst hans plass i farens hjerte. På turneringsdagen skjer det noe katastrofalt som gjør at guttene mister kontakten med hverandre. Etter den sovjetiske invasjonen flykter Amir og faren til USA, og først etter mange år vender Amir tilbake til Afghanistan. Kanskje dette er hans sjanse til å gjøre opp for seg.
Jeg leste denne boka og ble forbanna underveis. Jeg tror jeg gråt underveis også. Jeg er så sint på verden. Sint på syke, syke folk som kan si at å mishandle en liten gutt både fysisk og psykisk er Guds vilje. Helvettes Allah. Helvettes krig. Helvettes Taliban. Du kan ikke si noe annet enn at denne boka rører deg. Jeg er egentlig ganske sur på den. Rett og slett fordi at ingenting blir gjort. Folk står og ser på, og selv etterpå er det vanskelig å si ifra. Folk er egoister. Mennesker er egoister. Det er vel bare sånn verden er.
Likevel kan jeg ikke se bort fra at hvis ting hadde skjedd slik som jeg ville så hadde det ikke blitt en historie verdt å fortelle. Men jeg lurer, finnes det noen gode historier å fortelle fra Afghanistan i det hele tatt? Det er ingen tvil om at dette er en bok i toppklasse. En som alle lesehester og romaninteresserte er nødt til å lese i løpet av sitt lesedyktigeliv. Terningkast 6!









